No future but pasts combined

20.12.2008

"No future but pasts combined"

En tekst skrevet tilbake i 2008

Å snakke om fremtiden innebærer ikke lenger det det en gang gjorde. Tidligere når man snakket om fremtiden, innebar dette ofte en forventningsfull drøm om forandring. Nå derimot, ville den samme samtalen imidlertid dreie i retting av et mareritt. Det vil si, ikke helt et mareritt heller, man drømmer jo tross alt ikke lenger.

Det er noe overskridende ved tiden vi lever i. Ikke fordi grensene har opphørt å eksistere, men fordi tilværelsen er blitt så flytende at det renner over, under, gjennom og forbi alt det som tidligere var regnet som solid grunn. Som en glemt gjærbakst eser deigen lydløst og uten særlig oppstyr ut over sin beholders grenser. Til denne tidens mykhet svarer også en oppvarming av samfunnet i form av en stadig mer sentimentalisert og estetisert hverdag. Det er følelsene som er i fokus. Følelsene rører og beveger oss. Harde fakta, stringent logikk og klar argumentasjon derimot har ikke den intime og bevegende kraft. Det myke, varme, formbare og fleksible har gjort sitt inntog. Alt overlates til individets egen kontinuerlige fortolking, der enhver fortolkning i prinsippet er mulig.

I en myk og individualisert verden er det ingen iboende retninger eller verdier knyttet til virkeligheten. For å gjenopprette orden blir tingenes bytteverdi det som antyder verdien av deg, det du gjør og det du omgir deg med. Men opplevelsen av at vi mer og mer lever i et kunstig konstruert univers, nærer samtidig en trang til å "vende tilbake til det Virkelige", for å gjenvinne fast grunn under føttene, for å finne den "virkelige Virkelighet". Men det som første så ut som en ensomhetens vandring viser seg snart å ikke være noen ensomhetens vei. For du er ikke alene om å ville ta det virkelige tilbake, eller skal man si gi. Riklig med kulturelle pakktilbud, tidsskrifter, personlige trenere, event-arrangører og psykologer står der for deg. Bak dem rekker av objekter som kan gjøre det mulig for nettopp deg å gjøre det nettopp du ikke har spesielt interesse eller anlegg for.

At kunstscenen har en gryende forakt for de mange bånd som så elegant og ikke så lite sadistisk bidrar til å definere den mangehodede organismen kalt virkeligheten, er heller å regne som en mekanistisk logikk enn en individstyrt kunstnerisk ideologi eller filosofi. Kunstscenen kan nærmest oppsummeres som drivhus for individualitet, autoritær forakt og begjær. Spørsmålet blir da i hvilke jord kunstscenen egentlig dyrker sine grønnsaker. For de samme momentene som utgjør kunstneridealets drivkraft og indre logikk kan synes skremmende lik dem markedet agiterer og idealiserer.

Vi står i en situasjon der alle som har noe å bestemmevirker voldsomt tilfredse. Vår kultur greier simpelthen ikke å forestille noe utenfor seg selv, eller at det kommer noe etter den. Ferdig definert, full av begjærlige mennesker, kulturelle og religiøse konflikter, menneskeskapte katastrofer og manglende samarbeid og likeverd. Ja fremtidens individer vil nok se omtrent lik ut som de man kontinuerlig støter på gjennom hverdagens mange tilfeldige møter. Noen går i loose fit, noen i regular. Her og der sprader langhårete individer med batikk t-skjorter og bluesgitar, flest er det likevel av de mørke, de fattige, de nesten uten klær men med slitte adidas t-skjorter og løse tenner. Det er fremtiden sin det. Om da ikke noe skulle skje, noe utenfor rammen og hinsides planen.

Politikk er begjær og mekanikk, skriver Jan Freuchen I essayet "Bio-logikk" for tidsskriftet Replikk. Der promoterer han villedning som kunstnerisk strategi som svar til den irrasjonelle politikken. Som Christian Schmidt-Rassmussen sier,- Måske er det på tide at alle de penge og al den opmærksomhed bliver brugt til noget andet..- Måske skal der nogle parader op og lidt mindre kommunikerende velvilje til. Noget reelt vanvid. -

Mitt prosjekt Future and past combined springer ut av følelsen av å være låst mellom to posisjoner. Den ene av posisjonene fundamentert i opplevelsen av fortidens som mislykket, mindre vellykket, eller urealisert. Den andre posisjonen i en fremtiden fiksert, definert og allerede fortært. Samtiden synes tilsynelatende ut som de siste hundre årene på «shuffle and repeat». Tilsynelatende, fordi det selvfølgelig ikke kan være slik. Noe eller noen trer perspektivene over oss. Som latex rundt en frossenkylling eller en kondomen rundt en penis. Elastisk og nærmest umerkelig legger den seg i hver fold og bul. Bare om man gjør seg så stor som overhode mulig kjenner man lateksen elastiske spenning stritte mot egen dimensjon. Latexen kan romme sin egen størrelse mange ganger, men tåler ingen punktering. Kunsten er ingen slegge men en nål. Brukt på rette måten kan den lage tepper av lapper, broderier av løse tråder eller stort smell av et oppblåst pampevelde.

Deler av teksten satt sammen av sitater eller omskrivninger fra Paul Otto Brunstad sine utlegg i "Serierens Melankoli", ellers er kildemateriale hentet fra:

-Seierens Melankoli, Paul Otto Brunstad, 2004

-Virkelighetens Ørken, Slavoj Zizek, 2002.

-Opsang om maleri og skattestop, servert med en vis portion hykleri. Christian Schmidt-Rassmussen, 2006.

-Bio-logikk, Jan Freuchen, 2006.

-Samtaler og skriftlig korrespondanse med min venn Tore K. Andreassen, 2008