HATH 10 - Brev

14.10.2017


SVEINUNG RUDJORD UNNELAND
Brev
Tekst til Hatch 10 års jubileum.

For 22 år siden inntraff det som jeg tenker på som mitt første møte med samtidskunst. Inntil da hadde jeg levd et liv som først og fremst var orientert rundt korsang, fotball og skole. Sammentreffet var Alfred Vaagsvolds kunstmønstring Bunkers-95. Vaagsvolds hadde gjennom 90 tallet flere mønstringer som trakk kunstnere fra fjern og nær til ytterkanten av Lista. Her utforsket de landskapet eller omgivelsen som integrert del av kunstneriske utrykk på en måte som nå er helt naturlig på de mange biennaleformatene vi ser rundt omkring, men som den gang var mye mindre kjent. For meg personlig kan jeg spore det første møte konkret til en mann (Kurt Johannesen) nedgravd i steinur, tilsynelatende utilgjengelig eller oppslukt i egne tanker, med en gullfisk svømmende rundt hode.

Det er fristende å spørre seg på hvilken måte inntrykkene har spilt en rolle eller betydd noe utover opplevelsen der og da. For meg personlig sprengte de alle markører for hva et kunstverk besto av eller kunne handle om, men kanskje enda viktigere er at jeg opplever dette møte som den første gang jeg kjente noe som svært viktig, dypt, fritt eller mystisk på utsiden av institusjoner som kirke, skole eller historien med stor H. Kunsten synliggjorde et rom og terreng for meg den gangen helt ukjent, og som jeg nå 22 år etter fortsatt utforsker. At disse møtene spilte en sentral rolle for at jeg selv er utdannet og praktiserer som billedkunster er unødvendig å si.

Det har utrolig nok gått ti år siden jeg uteksaminerte ved Kunstakademiet i Bergen. Horisontene er til de grader utvidet. Romantikken avkledd, eller i det minste ikledd nytt kostyme. Om jeg skal fremlegge en kondensert oppsummering over tiåret som er gått, vil jeg si det primært har handlet om å skaffe og utvikle kunstnerisk erfaringer. Mange av disse får man simpelthen ved å arbeide i atelier, men erfaringer knyttet til realisering er i stor grad avhengig av forflytningen inn i visningsrommets arkitektur, kontekst og sosiale rom. Sistnevnte er selvfølgelig i mye større grad komplisert for en ung kunstner med mager portofolie og kort CV. Hatch og Agder Kunstnersenter var en motvekt til dette. En kjærkommen brobygger fra en tilværelse som student og praksisen jeg nå forsøkte å stable på beina.

Dette er jo ikke nytt eller ukjent, og om det er noe som karakteriserer den generasjonen kunstnerne jeg tilhører er det viljen til selvorganisering. I dette tiåret har antallet kunstnerstyrte visningsrom, galleri eller prosjektrom økt betraktelig. Det kan nok være fristene å redusere selvorganiseringen til å handle om markedsføringsmekanismer og profilering i en scene der utøverne står i kø. Jeg syntes en slik fremstilling er et knefall for nettopp den markedsøkonomisk logikk og tenking som kjennetegner noe av tiden vi lever i. Selvorganiseringen kan like gjerne ses som et forsøk på å veie opp mot denne type tendens. Min innstilling er at selvorganisering handler om å gripe muligheten til å utvikle stemmer, meninger og diskurs med en større grad uavhengighet. En utforskning av hva kunsten kan eller skal være og forholdet mellom utøverne og sammenhengen rundt. Jeg mener dette i ordenes mest polyfoniske betydning. Her er det ikke snakk om noen homogen selvorganisert scene, men noe ganske viltvoksende og flerfoldig betinget. I Norge har vi en tradisjon med å gi deler av definisjonsmakten i kunsten til fagfeltet selv. Den økende graden av selvorganisering kan ses som en naturlig fortsettelse av dette.

Slik jeg fremstiller det kan fortellingen om å etablere seg syntes nesten rosenrød. Slik er det selvfølgelig ikke. Det er en lang og krevende prosess, om man i det hele tatt kan snakke om noe slikt i mitt tilfelle. Jeg sitter ofte med opplevelsen av at det mer er snakk om å holde seg flytende.

Tilfeldighetene vil ha det til at jeg sitter i byen Kunming i den vestlige provinsen Yunnan i Kina og skriver denne korte teksten om tiåret som kunstner i etableringsfasen. Sammenhengen som muliggjør dette oppholdet er gjestekunstnerprogrammet til den kunstnerstyrte organisasjonen TCG Nordica. Stedet er et av de første kunstnerstyrte galleriene i Kina og har vært drevet sammenhengende siden år 2000. Det nesten utrolige i denne fortellingen er at jeg ble introdusert til dette programmet av nettopp Alfred Vaagsvold. Han har de siste årene besøkt Kunming flere ganger for å realisere egne prosjekter og samarbeid med lokale kunstnere. Jeg er som dere skjønner i en stor takknemlighetsgjeld ovenfor Vaagsvold. Hans innflytelse består både av eget kunstnerisk arbeid så vel som gjennom mønstringer, galleridrift eller invitasjoner og introduksjoner til sammenhenger langt utenfor min rekkevidde.

Fra et perspektiv krummet rundt jorden kan jeg ikke annet enn å undre meg over de forutsetningene jeg tar for gitt i mitt eget kunstneriske virke. Virkeligheten her nede er så ulik fra den jeg til daglig omgås i Bergen. Her innebærer kunstneryrket et radikalt valg på en annen måte enn hva det gjør hjemme i Norge. Radikalt på en måte som gjør spørsmålet om suksess ut fra økonomisk modeller ikke bare tåpelig, men rent absurd. Tankene min vender igjen til visningsrommet og hvor viktig dette er for utviklingen av kunstneriske praksiser, møter og miljø. Kunming rommer ca 6 mil innbyggere men bare noen få rom er viet samtidskunsten. Når en gruppe performancekunstnere etablerte en festival for å fremme sine utrykk ble den enste løsningen et butikklokale på et kjøpesenter. Festivalens publikum var først og fremst opprørspolitiet som holt vakt. Her i Kunming er det virkelig ikke kjedsomhetens og metthetens postludium som klinger. Tiden her i Kina har minnet meg på hvorfor jeg en gang valgte å begi meg ut i kunstens landskap, og ikke minst om hvor viktig rammene og rommene er for å muliggjøre kunstneriske sannheter og erkjennelser. Håpet mitt er at det også her snart befinne seg en mann eller kvinne i en steinur med gullfisk svømmende rundt hodet.