Neokompresjoner

01.04.2016


SVEINUNG RUDJORD UNNELAND

Neokompresjoner
Kristiansand Kunsthall, Norge

Tekst av Pål Gitmark Eriksen

No dawn, no day, I'm always in this twilight

I tried to find the sound

But then it stopped, and I was in the darkness,

So darkness I became

(Cosmic Love - Florence and the machine)

2015 kan, dessverre, kalles nok et annus horribiles. Om ikke annet, så i politisk forstand. I Europa ble flyktningestrømmen fra Syria, påfølgende uro rundt grensekontroll, innvandring og økonomisk samarbeid, medvirkende til en ny form for ustabilitet vi kanskje ikke har sett maken til i Europa siden mellomkrigstiden. Politisk ser vi en gjenkjennelig bevegelse mot ytterfløyene, der kanskje særlig innslagene av høyreekstremisme innebærer spøkelsesaktige gufs fra andre verdenskrig. Som alltid er krisetider en paradoksal anledning til medmenneskelighet og forbrødring. Og den samme flyktningekrisen skapte innledningsvis et påfallende sosialt engasjement - i noen måneder så det ut til at situasjonen kunne bidra til en ny forståelse og samhandling rundt konsekvensen av borgerkrigen i Syria - men det varte ikke. Grensekontrollen er skjerpet, retorikken det samme. Og slik situasjonen ser ut akkurat nå, våren 2016, kan det hende at Europa er på vei mot en ny periode med ufred.

Flere i utgangspunktet overskridende og lekne kunstnerskap synes i dag å være forsynt med et nytt alvor. Sveinung Rudjord Unneland forvalter ett av dem. Det vide valget av materialer - stål, lerret, film, lyd og treverk - ikke bare hver for seg, men som et samlet motiv, og videre oppstillingen av dette motivet, kan ses som en meningssøken i seg selv. I likhet med sin kollega og medutstiller i Kristiansand Kunsthall 2016, Leonard Rickhard, trekker han ikke bare veggen og gulvet inn som sentrale komponenter i sin kunst, han jobber med hele galleriets arkitektur. Vi har altså med en kunstner å gjøre, hvis verk knapt kan regnes som avsluttet idet de forlater atelieret, men som får sin fulle virkning i utstillingsrommet og dermed i publikums favn. Dette bør ses som noe mer enn en anerkjennelse av rommets form, det er en kunstnerisk henvendelse fra ham til oss, et ønske om dialog og meddiktning.

Fra dette samvittighetsfulle og poetiske utgangspunktet, stiller Sveinung Rudjord Unneland en rekke krav til sitt publikum. For selv om han utvilsomt evner å skape det estetisk tiltalende, skal det ikke være lett å ta inn over seg hans ulike beveggrunner. Tvert imot: I utstillingen Neokompresjoner er det nettopp det pressende, ulmende og potensielt farlige som forsiktig begynner å ta form. Det minimaliserte uttrykket rommer derfor en vidstrakt undring over både samfunnsrommet all kunst må komme til i, og de tekniske kravene som utfordrer formgivningen. Det ligger et stort spenningsmoment i dette. Og kanskje kan det vi ser betegnes som en materialisert form for dualisme: Det er dualiteten mellom kvadratet og sirkelen, mellom det tradisjonelle og det nye, det vakre og det stygge, og, kanskje først og fremst, mellom kunstnerens eget ståsted som privilegert nordmann og en verden i vansker. Hans vegghengte og fargesterke malerier møter de vektige skulpturene på gulvet i en veluttalt kontrast: Skulpturene er mørke og harde. Maleriene er lette, vakre og visuelt leskende. Her kan nevnes at de mange sjatteringene av grønt er en bevisst tilnærming til det menneskelige øyets kapasitet. Nedarvet gjennom tusenår med opphold i vegetasjonen, er evnen til å skjelne flere nyanser i grønt enn noen annen farge. Det samme gir grunn for operasjonsleger- og sykepleiere til å ikle seg grønt som hvilepunkt mot blodets rødfarge. I konsekvens kan vi nærmest gå vill i det grønne - og om vi ser lenge nok mot Sveinung Rudjord Unnelands malerier, vil resten av rommet fortone seg som rosa.Et annet spenningsforhold ved maleriene, er de vridde kvadratene, som gir en bevegelig og nær sagt omdreiende effekt. De synes å danne en konsentrasjon rundt sentrum, liksom det her finnes en åpning, eller en kjerne av spesiell betydning. For min egen del assosierer jeg til nærlinsen, hvor jeg har sett oppblåste versjoner av naturen, blader, blomster og insektvinger i lignende form. Fra de tre dypgrønne maleriene kommer vi til det gule (og sorte) som antar solens farge. Sveinung Rudjord Unneland har selv valgt å kalle dette verket Firkantet sol. Men veien fra den galaktiske og kjernefysiske eksplosjonen som gir verden lys, til firkantform malt på et kvadratisk lerret, er lang og forutsetter ikke bare det menneskelige blikket, men en hel betraktning om malerkunstens metoder og muligheter. Det er derfor ikke bare en tematisk spekulasjon rundt solen, tiden og mennesket, men en høyst malerisk motivasjon bak komposisjonen. Dette røper en kunstner som har et sterkt formalt fokus. Skulpturene er på sin side gjort av stål, og virker fascistiske i sin fremtreden: pekende, stikkende og uflyttbare. De er den resolutte motvekten til de nærmest flakkende maleriene. Og likevel gjentas den samme formen: Skulpturene er firkanter og kvadrater i nye versjoner - som om de var gjort med samme intensjon som maleriene, men hadde fått helt ulike egenskaper. Det interessante er at skulpturenes bevegelighet forutsetter at vi selv beveger oss rundt dem. Først da oppdager vi nye former og lysbrytninger. I seg selv kommer de oss ikke i møte. På den måten ser vi at maleriets åpne og inviterende flate, er komprimert til noe foldet og mer innesluttet i skulpturene. Her er den samme dualiteten med på å gi de ulike elementene i utstillingen spenning og diskrepans.

Sentralt i utstillingen har Sveinung Rudjord Unneland bygget (snekret og støpt) en egen tribune. Fra nedfelte høyttalere stiger lyder som knapt når vår våkne bevissthet. Bare hvis vi skjerper oss, merker vi det. Dette er et ambient bakgrunnsverk som til tross for sitt beskjedne lydnivå, er det eneste verket som omslutter publikum fullstendig. Man er de facto innhyllet i lyden fra tribunen. Og hva er det vi hører? Opptak fra Syntagmaplassen i Athen, Hellas. Det er med andre ord suset fra selve episenteret i europeisk kultur og tenkning, i historisk forstand, som utgjør bakgrunnen i utstillingen. Gjennom den tomme tribunen, uttaler kunstneren her et eget perspektiv på sivilisasjonen og tiden som har gått. Den tomme tribunen signaliserer både fraværet av folk og tenkningen som en gang formet oss. Og med Hellas som åsted for tragediene i flyktningkrisen, synes kontrasten til antikkens idealer desto større. Stadig nye uttrykksformer, stadig større dualisme: Et kort videoverk, viser en hånd som turnerer et pengestykke. Mynten, en euro, gnis mellom tommel- og pekefinger. Objektet glir hele tiden inn og ut av fokus. Idet mynten tas ned i den åpne håndflaten er kontrasten mellom den organiske kroppsdelen og metallet påfallende. Ikke bare understreker dette det økonomiske perspektivet ved europapolitikken, men det får frem en subtil mening om penger som symbolgjenstand. Den levende hånden er selvsagt uendelig mye mer verdifull enn mynten den holder. Skjønt, på samme tid kan altså økonomien utgjøre en reell skjebne for individet så vel som samfunnet.I enden av utstillingsrommet står et lysverk. Neonlyset har gått igjen i dette kunstnerskapet. Jeg husker jeg så den post-ironiske installasjonen The ending på høstutstillingen for noen år siden. Jeg så også den uforglemmelige lysklovnen med blinkende og vinkende hender ved Lista fyr. Denne gang er neonlyset formet i en sirkel, en stående skulptur, som dermed blir sol-utstillingens eneste runde form (myntet unntatt). Den er en hilsen til teknologiens muligheter og skjørhet. Sveinung Rudjord Unneland er en kunstner som i sine arbeider hele tiden påtar seg formale og politiske problemstillinger. I Neokompresjoner anvender han et formspråk som kanskje viser til det prekære ved den europeiske sivilisasjonen han selv er en del av. Gjennom å understreke formene og materialenes dualitet, tangerer han de sentrale problemene storsamfunnet står overfor akkurat nå. Dette er samvittighetsfullt gjort, for det innebærer også å gå inn i det dunkle. Det som kan synes visuelt stimulerende i utstillingen, innehar altså en rekke mørkere egenskaper. Det svarte feltet på det gule maleriet kan derfor ses som en begynnende solformørkelse. Bokverket som følger utstillingen har fått tittelen Mørkningen, og kan med bilder fra Athen og dikt av Andreas Vermehren Holm oppfattes som en adekvat beskrivelse av Hellas' og Europas horisont akkurat nå. Og kanskje er det dette Sveinung Rudjord Unneland forteller oss i komprimert form, at solen har kanter - og daggryet ikke er så gyllent som noen vil ha det til.

https://www.kristiansandkunsthall.no/utstillinger/leonard-rickhard

Foto av Tor Simen Ulstein